Anjum Rizvi, Shital Bhatia, Ronnie Screwvala og Neeraj Pandey, under UTV Motion Pictures og Friday Filmworks bannere, produserte den indiske thrilleren A Wednesday fra 2008. Neeraj Pandey skrev og regisserte filmen. Med Naseeruddin Shah og Anupam Kher i hovedrollene, spilles filmen på en onsdag mellom 14.00 og 18.00. Den forteller historien om en konfrontasjon mellom en politikommisær og en anonym innringer som truer med å blåse av eksplosiver i hele Mumbai hvis fire terrorister ikke blir løslatt fra politiets varetekt.

Bollywood har allerede etablert seg som en solid styrke, og har scoret mange smarte poeng for sine actionspill med høye testosteronnivåer. Nå som de IQ-forbedrede fabrikkene produserer stilige, tankevekkende filmer, er den også opptatt av å vise hjerner. A Wednesday er en oppfattende kritikk av terrorisme som kreativt er forkledd som en grusom thriller i slekt med Diehard-serien. I virkeligheten er Diehard 4s karakter Diehard 4 direkte basert på tenåringshackeren som gir seg ut for å være en college-frafaller og ender opp med å hjelpe de teknologisk handikappede detektivene med å pågripe den nettkyndige bombemannen.

5. september 2008 åpnet filmen på kino. Den fikk mange positive anmeldelser fra kritikere og ble vellykket på markedet. I delstaten Maharashtra ble det også gitt skattefritak. Den mottok senere flere utmerkelser, inkludert Indira Gandhi Award for beste regissørdebutfilm ved 56th National Film Awards. Senere ble den gjenskapt samtidig på tamil og telugu som Unnaipol Oruvan og Eenadu (begge 2009), samt en engelskspråklig srilankisk film, kalt A Common Man (2013).

Filmens rollebesetning

• Anupam Kher som Prakash Rathod, kommissær for Mumbai-politiet
• Naseeruddin Shah som 'The Common Man'
• Jimmy Sheirgill som inspektør Arif Khan, ATS
• Aamir Bashir som inspektør Jai Pratap Singh
• Deepal Shaw som Naina Roy, UTV-journalist
• Parag Tyagi som inspektør Aakash Duraivanshi
• Alok Narula som Raj Sharma; Naina Roys kameramann
• Rohitash Gaud som Ikhlaque Ahmed (En terrorist)
• Kali Prasad Mukherjee som Ibrahim Khan (En terrorist)
• Mukesh S Bhatt som Khurshid lala (En terrorist)
• Vije Bhatia som Mohd. Zaheer (en terrorist)
• Chetan Pandit som sjefsminister Sunil Nigvekar
• Rajendra Chawla som Jaishankar Tiwary, sjefsministerens assistent
• Gaurav Kapoor som Arjun Khanna (skuespiller); Spesielt utseende
• Virendra Saxena som ansvarlig offiser (O.C) Baburao Patil ved Colaba politistasjon
• Snehal Dabi som Shambhu, a.k.a. Elektrisk Baba
• Aayam Mehta som Shankar Patil, sjefsministerens assistent
• Apurva Mehrotra som Anuj Sharma, The Hacker
• Shakti Bharti som inspektør Jai Pratap Singhs kone
• Vicky Ahuja som mellommann som leverte RDX
• Namrata Sawhney som den vanlige mannens kone; STEMME OVER

Plott

I en voiceover kunngjør Mumbai-politikommissær Prakash Rathod sin forestående pensjonisttilværelse dagen etter. Han fortsetter med å beskrive den vanskeligste situasjonen han har taklet.

På jernbanestasjonen Chhatrapati Shivaji Terminus blir en uidentifisert fyr sett bære på en reiseveske som antas å være fylt med eksplosiver. Deretter fortsetter han å skjule posen på badet på en politistasjon ved siden av Mumbai-politiets hovedkvarter. Så, etter å ha satt opp sitt driftssenter på taket av en nybygget bygning med sim-kort, mobiltelefoner og annen teknologi, drar han. Han ringer til Rathod og forteller ham at han har plantet fem eksplosiver rundt Mumbai, som alle er satt til å gå av med en gang i løpet av fire timer hvis kommissæren ikke følger kravene hans og frigjør de fire terroristene. Rathod varsler teamet sitt for å finne innringerens oppholdssted. En TV-nyhetsreporter, Naina Roy, mottar en oppringing fra en innringer som informerer henne om at i dag vil være 'den viktigste dagen i livet hennes.'

Politibetjentene Arif og Jai fanger de fire terroristene innringeren hadde bedt om. Anuj, en tenåringshacker, får i oppdrag av politiet å finne innringerens oppholdssted. Innringeren instruerer de to politibetjentene om å forlate de fire militantene nær en benk på rullebanen til Juhu Aviation Base. Likevel lar Arif bare tre av dem gå og kidnapper Ibrahim Khan fordi han tror at innringeren ikke vil avsløre plasseringen av bombene selv etter at militantene har blitt frigjort.

De tre terroristene blir drept i en eksplosjon når en telefon plassert under setet ringer. Innringeren innrømmer at han ikke er medlem av noen terrorgruppe og at hans intensjon var å drepe terroristene i stedet for å løslate dem. Innringeren, som hevdet å være 'bare en dum vanlig mann som ønsker å rydde huset sitt', ønsket å ta hevn for terrorhandlingene de hadde hjulpet til med å utføre i viktige indiske byer, spesielt Mumbai-togbombingen i 2006. Politiet må myrde Ibrahim, ellers ville han detonere alle fem eksplosivene i Mumbai, er hans ultimatum. Rathod gir Arif og Jai en skjult ordre om å myrde Ibrahim mens de får det til å virke som om det ble gjort i selvforsvar.

Den som ringer ringer enda en oppringning til Rathod for å innrømme at han ikke har detonert noen andre eksplosiver i byen etter at Ibrahims bortgang ble rapportert på nyhetene. Rathod hevder at siden han allerede visste at det ikke var flere eksplosiver, valgte han ikke å henrette den siste terroristen av frykt, men heller selvtillit. Rathod ankommer den som ringer akkurat da han er i ferd med å forlate etter å ha ødelagt alt utstyret hans. De to samhandler kort mens Rathod gir den som ringer et løft hjem etter å ha gjenkjent ham fra en ansiktsskisse.

Rathod hevder i en voiceover at fyren ga ham hans sanne navn, men at han ikke vil dele det siden det ville forråde mannens tro. Rathod erkjenner at han var klar over innringerens nød over myndighetenes ineffektivitet, men han trodde aldri at den gjennomsnittlige personen ville gå så langt for å oppnå dette målet. Videre innrømmer han at selv om hendelsen hadde usikker moralsk betydning, tror han at det som skjedde var til det beste. Han påpeker også at detaljene i denne hendelsen ikke kan oppdages i noen skriftlig journal, men bare i erindringene til de som virkelig var der.

Anmeldelse

En by blir beslaglagt, og fem eksplosiver er i ferd med å detonere. Som svar snudde regjeringen alle ressursene sine. Dette og mye mer har blitt sett i Hollywood. Men når du tar dette enkle premisset, legger til noen enkle handlinger og kaster den mest fantastiske rollebesetningen du kan ha, har du meg i varetekt, og jeg vil ikke blunke.

Det er interessant å se hvordan filmtitler skapes fordi det på en måte viser hvor stor respekt beslutningstakerne har for rollebesetningen deres. Det hender ofte at titlene er så bråkete og glitrende at du blir tvunget til å hoppe over åpningstekstene. Jeg blir derfor fascinert når jeg ser at halvparten av A Wednesdays titler bare er ren hvit tekst på et svart bakteppe uten lyd.

I ett scenario er fyren som truer med å detonere eksplosiver på nippet til å bli pågrepet. På den tiden spekulerte jeg om hvor fantastisk det ville være hvis han virkelig ble fanget på dette tidspunktet, og hvordan handlingen ville utvikle seg. Jeg håpet han ville klare å flykte i samme øyeblikk. Hvis han skulle bli tatt til fange, ville det tyde på at filmen nesten var ved avslutningen. Jeg var så oppslukt av spenningen og oppbyggingen at jeg ikke engang var klar over at det ikke en gang var et intervall enda.

En onsdag introduserer oss for karakterene, samtidig som de gjør narr av rollen som 'stjerner' i filmbransjen vår, ulikhet mellom kjønnene i kulturen vår, 'skapingen' av nyheter av media og den generelle tankegangen til våre rettshåndhevende myndigheter.

Underveis viser den hvor maktesløs rettshåndhevelsesbyrået vårt er (selv om det var oppmuntrende å se så mange dedikerte politifolk på ett sted). Og på en smart måte utnytter historien den samme impotensen til å rette opp ting.

For mindre enn et døgn siden berømmet jeg en filmskaper for å prøve å gi Anupam Kher en rolig, betydelig rolle. Og denne filmen har ham som hovedperson. Ja, han kan bare bruke noen mulige uttrykk en skuespiller - spesielt denne - er i stand til. Men det det gir ham tilbake er vår respekt som hans publikum. Hva kan jeg si om Naseeruddin Shah? Karakterens selvtillit og kval, enten det var velplassert eller ikke, gjorde meg målløs. Likevel er den fineste sjangeren for å vise frem skuespillertalent bare noen ganger thrillere.

Jimmy Shergill og Anupam Kher er det jeg omtaler som filmindustriens 'myke ansikter'. Til tross for hvor harde de kan virke, forventer du at de til slutt vil miste sine harde kanter. Men på grunn av deres sterke tankesett, stiller du ikke spørsmål ved det når Anupam Kher eller til og med Jimmy banker noen. Forestillingene og manuset utfyller hverandre. Appellen er der også hos de mindre støttespillerne. Den selvlagde barnehackeren var bedårende. Jepp! Jeg syntes virkelig nerder var søte. Apropos det virket ikke den andre tekniske diskursen som sjargong annet enn de morsomme bildene på skjermen.

Det eneste som irriterte meg var den histrioniske bakgrunnsmusikken som ble brukt for å bygge spenning og den for dramatiske slo-mo-stiliseringen av Naseeruddin Shahs persona. Jeg fikk inntrykk av at det overdrevne dramaet ikke var basert på kunstneriske valg gjort fra hjertet, men at filmskaperen ty til dem fordi han ellers ble pålagt det ut fra filmens tone, spesielt de dempede titlene. Overraskende nok ble ikke den klimatiske adressen for selvgod. Hovedårsaken til dette er at motivene virket originale, men plausible. Naseerudin Shah og Anupam Kher, det er en ekte glede å se dere to sammen, herrer! Og i en thriller, ikke mindre.

Resepsjon

En onsdag innbrakte nesten 120 millioner Rs i India. I India var distributørens andel av filmen verdt 44.600.000 Rs. Produsenter, distributører og utstillere var fornøyd med resultatet. En onsdag fikk lovord fra kritikerne, og mange sammenlignet den med Die Hard-serien med filmer. Mens han berømmet Neeraj Pandey for en velskrevet film med 'rød sild, fint etsede karakterer', kommenterte en Tehelka-anmelder også at '(for filmen), den ekte Anupam Kher, som vi møtte i Saaransh, og den ekte Naseeruddin Shah, som vi kjente fra Bazaar og Mandi og Sparsh, dukker begge opp.' I følge Nikhat Kazmi, en anmelder for The Times of India, var filmen 'en intelligent strid mot terrorisme, forfriskende pakket inn som en rasende thriller, som minner om Die Hard-serien.' Den fikk tre av fem stjerner fra Rony D'Costa fra Box Office India, som sa at selv om det bare krevde 100 minutter av tiden din, vil det gi deg en underholdende og verdig filmopplevelse. Enhver dag i uken er en god klokke.

Det er vanskelig å beskrive hvor fantastisk A Wednesday er uten å gi bort for mye om filmen, ifølge den anerkjente anmelderen Rajeev Masand fra CNN-IBN, som ga den 4 av 5 stjerner og en positiv anmeldelse. For, stol på meg, det er en film som er best sett uten noen forutinntatte meninger. Appellen til filmen er hvordan den faller fra hverandre. Gaurav Malani, en anmelder for The Economic Times, sa om A Wednesday: 'Det er en av de sjeldne filmene som man ikke kan si så mye om til tross for et stort ønske om at det kan ødelegge seeropplevelsen din som et ikke verdsatt publikum. Det er en film som man ønsker å sprudle av, men selv da er det vanskelig å snakke om lovsangen, da de er regissørens hemmelige overraskelser som lagres til sist. Det er den typen film som blir grundig undersøkt etter at den blir en kultklassiker. I tillegg tildelte han den 4 av 5 stjerner.

Med ordene til Anupama Chopra fra NDTV, er filmen 'provoserende teater. Budskapet er presserende og relevant, men også urovekkende og farlig.' Hun mente at det også virket som 'usannsynlig' det det antydet.

Konklusjon

En av de største filmene er A Wednesday. Det er en gripende thriller med utmerket manusutførelse av regissøren og forestillinger som etterlater et varig inntrykk på publikum. Filmen varer bare 1:30 timer, men regissøren finner til og med tid til noen humoristiske partier.

Nok en gang demonstrerer Naseeruddin Shah hvor unik han er. Han overfører så mye gjennom følelsene sine, og gir en overbevisende forestilling. Å se de to filmikonene sammen er en fryd siden Anupam Kher også er utmerket. Se Jimmy Shergill, som gir en av sine beste prestasjoner til dags dato.

Totalt sett er en onsdag et must-see. Den har det perfekte forholdet mellom alle elementene, inkludert en rørende forestilling og en film som vil forbli med deg lenge etter at du har forlatt teatret.